2. oktober 2013

Æsj, hvor skal jeg starte. Dette er mitt første innlegg om sykdommen min, trikotillomani. Jeg hater det navnet. En psykiater sa en gang til meg at trikotillomani er et fint ord. Jeg tror jeg ga han et teit blikk, for han sa videre at det rullet så fint på tungen. Ja vel, prøv å ha sykdommen i 17 år og se hvor fint det er, tenkte jeg da. Jeg er den i gruppa som driver med hair pulling. På et tidspunkt har jeg sett ut som Gollum (og følt meg like stygg som han og). Festlig. I dag er nesten hele hodet mitt dekket av hår. 2/3 av håret er langt. 1/3 er mye kortere, dvs. 0,5-5 cm. Det er kortere fordi jeg går løs på disse områdene daglig. Og disse områdene blir bare større og større. Jeg vil ikke dit igjen. Til det stedet jeg var. Jeg har jobbet så hardt og spart på dette forbannede håret. For 1,5 år siden klarte jeg å slutte. Det varte i ca 6 måneder, hvor jeg ikke nappet et eneste hårstrå, og det var jeg kjempestolt over. Så begynte det litt etter litt. Et hårstrå her og et der, og plutselig nå har jeg begynt å nappe igjen. Jeg vil ikke mer. Dette høres litt teit ut, men nå er det min tid. Jeg vil (også) blomstre. Jeg vil være den beste jeg kan være. For de rundt meg, men det viktigste, for meg selv. Jeg vil være lykkelig, og jeg skal klare dette. 2. oktober 2013, jeg har troen!

Trich i dyreverdenen

Kom over denne artikkelen på dyrebar.no som omhandler papegøyer som plukker av seg fjær. Dro med en gang paralleller til trich. Men i artikkelen blir lidelsen omtalt som selvskading. Jeg tror det er trich! Ganske interessant egentlig. Hva tror dere?

Spenninger og ny kurs!

Illustrasjonsfoto

På tide med en liten oppdatering fra denne kanten. 

De siste ukene har ikke vært helt greie. Pellingen har fått komme og gå, men jeg har heldigvis sluppet unna de store og dype fallene med transe og det som følger med. Jeg jobber mye med å motstå trangen og det er så ufattelig slitsomt. Det virker som jeg tillater meg å pelle på huden, men at jeg likevel jobber for å motstå, og det er så fryktelig psykisk og fysisk krevende. Om nettene gnisser jeg tenner så kjevene, tinningen, nakken og hele kroppen er i høyspenn når jeg våkner. Når jeg endelig har fått massert opp litt av spenningene er jeg bare sliten og utmattet og kroppen verker. Hele meg er betent. Prøver jeg på en ny blund er spenningen i gang igjen. Føler meg fanget i en kropp som ikke kan slappe av.

Det skal sies at jeg også er full av hormoner, høygravid som jeg er + at stress ovenfor det ukjente som jeg nå skal inn i er med på lage noe ubalanse i kroppen (jeg jobber med det). Det kan også være kroppen som viser motstand på at jeg har trappet ned jobbingen, eller har jeg trappet ned? Dagene flyr, men føler jeg gjør det beste for meg selv ved å ta pauser, spiser bra og alt det der. Så spenningene er for meg vanskelig å vite 100% årsaken til. Jeg har jo også mye positivt rundt meg og livet er ganske så lyst. Det er derfor jeg lurer på hvorfor ikke kroppen kan slappe av.

Tror jeg har kommet litt tilbake til de låste mønstrene mine hvor jeg har angst for å havne i transe, fordi pelling er greit - det avlaster det vonde i kroppen min og all usikkerhet og stress. Med våren kommer solen, huden synes bedre. Fregnene og prikkene i huden dukker opp - forsterker alle gamle arr. Jeg blir besatt på å smøre meg med solkrem for å forhindre nye flekker og bruke sminke for å dekke over gamle tiders ødeleggelser. Redd for at noen skal se det flekkete og prikkete meg.

Våkne opp!!!! Det er på tide å komme seg vekk fra lupen og opp i fugleperspektiv. Det er ikke så ille og det er ikke så vanskelig! Slutt med å studere huden i ansiktet! Slutt med å granske ujevnheter! Og hvorfor i all verden skal jeg ha oversikt over huden i nakken og på ryggen? SLUTT!!! Ikke LITT er greit en gang. Denne sommeren skal bli like fin som den forrige (med mange pellefrie dager og en lettelse i kroppen). Det er ikke rart det er slitsomt for kroppen å få lov, men så sier jeg nei. Det blir en fryktlig spenning i hele systemet og jeg føler meg fanget til å følge et gammelt mønster.

Nei, nå er det på tide å komme inn på et godt spor igjen. Jeg skal tenke tilbake på hvordan jeg klarte det så fint tidligere. Det er noen knep jeg må benytte meg av igjen. Ting går ikke av seg selv helt enda - sykdommen må jobbes med heeeele tiden.

Da forsøker vi ny kurs! :)

Jeg har noe å tilstå

Illustrasjonsbilde

Aj, jeg liker det ikke! Å sette ord på mine nederlag. Men vet at det er bra for meg - for å bli frisk.

I det siste har det gått veldig bra egentlig, og derfor føles det fælt å sette lupen på pellingen min. Hadde mest lyst til å feie dette under teppet og fortsette den gode flyten uten å si noe til dere, men takket være andre her på bloggen så skylder jeg i det minste dere å være ærlig. Jeg er ikke perfekt!

I min daglige rutine hjemme, med hjemmekontor og mine daglige sysler, går livet veldig greit. Jeg har blitt flinkere til å kjenne mine behov og er derfor mer i balanse enn det jeg har vært før. Jeg føler at livet generelt her hjemme er herlig. Det er en god ro og en fin flyt.

I helgen var det jobbe-helg for samboeren min, så jeg dro til familien min på mitt barndomshjemsted. Det er alltid koselig å komme bort dit og være sammen med familien min. Men jeg må innse at det er noe som trigger meg når jeg er på besøk. Selv om jeg elsker å være der.

Når jeg ikke er i min vante rutine mister jeg også litt kontakt med meg selv og mine følelser. Enten så er det for mye for meg å være utadvendt og omgås med mange mennesker eller så er det følelsen av å komme tilbake til røttene mine som får meg i ubalanse. Jeg har endret væremåten min til det bedre fra jeg var yngre. Da jeg var yngre jobbet jeg mye for å være med i samtalen hele tiden og ville ikke gå glipp av noe (det var slitsomt), men nå klarer jeg å slappe mer av i situasjonene og bør ikke få med meg alt. Jeg er litt roligere, eller jeg føler meg hvertfall roligere. Men alikevel har jeg ikke helt kontakt med meg selv. Jeg klarer ikke å smake/nyte maten på samme måte som ellers og jeg føler meg litt fjern. Forskjellen fra da jeg var yngre og nå er at jeg er klar over denne fjernheten og prøver å få kontakt med meg selv. Men får det ikke helt til.

Det som skjedde denne lørdagen var at etter vi hadde spist (litt tidlig på ettermiddagen) så skulle jeg bare på toalettet. Jeg rakk ikke å gå på toalettet før jeg ble dratt mot det magiske 10 x zoom speilet som henger der. Det var som et magisk øyeblikk - endelig litt tid til bare meg selv! Jeg hadde bevisst ikke fjernet dette speilet da jeg kom siden jeg ikke følte noe trigger ved det, men NÅ var det meg og speglet.

"Klumpen" på haken jeg har hatt et godt øye til de siste ukene følte jeg var moden til å fjernes. Jeg klemte skarpt meg neglene flere ganger. Følte det var et mislykket forsøk siden jeg ikke hadde nål. Huden ble bare sår og nummeret fra å bli skavet bort. Jeg fikk fjernet en del hudormer rundt om ellers, nok til at jeg resten av dagen/kvelden ble rastløs. (Litt pelling = bli rastløs - vil pelle mer).

Klarte å komme meg relativt kjapt ut av badet igjen, men tenkte på hendelsen som en "magic moment". Det eneste negative var at jeg hadde gått til angrep på klumpen uten å få den bort. En liten besettelse!

På kvelden så vi på tv og film og slappet av. Men med mine toalett-besøk fulgte også noen runder i magi-speilet! Aj, så rastløs og fanget som jeg følte meg!

Søndagen gikk greit og da jeg kom hjem på kvelden måtte jeg fullføre klumpen på haken. Det tok et par min med nål og så var besettelsen over. Jeg fikk fjernet fettet som lå under, og huden på toppen tålte ikke klemmingen, så den ble skavet bort. Så nå har jeg et lite åpent sår på haken som gjør vondt. Tenker mye på at det tar lang tid før det blir skorpe, og så skal skorpen være der lenge, og så blir det arr lenge... Men er veldig fornøyd for at jeg fikk bort klumpen da... Går nesten opp i opp. Men hadde jeg tatt nålen med en gang hadde jeg kanskje sluppet avskavingen. Mange syke tanker om en bitteliten ting.... Få meg opp i fugleperspektiv!!

Det beste er at nå som jeg er hjemme igjen har jeg ingen trang. Føler bare ro og velbehag (ja, bortsett fra såret da, som gjør vondt). Da gjenstår det bare å forstå meg selv og hva som skjer med meg når jeg er med familien min. Hvordan kan jeg unngå slikt neste gang? Jeg elsker jo å være der...

Jeg mistenker at det å ta jobb-fri to dager gjør meg generelt rastløs, så det kan være én ting. En annen ting tror jeg er at det å komme tilbake til "røttene mine", den litt stressa og høylytte væremåten, det er litt slitsomt for meg. Før var jeg en del av det, men nå har jeg funnet en annen, mer behagelig måte å opptre og være på. Jeg må jobbe for å tåle det enda mer, og kanskje ta noen pauser når jeg er på besøk, men IKKE sammen med speilet!

Da har jeg en plan :)

Veltet...

... men kom meg fort opp igjen!

Jippi - en frisk tanke!

Jeg ble så utrolig smigret i går. Jeg fikk et stort kompliment! Og enda føles det fantastisk å kjenne på denne tilbakemeldingen.

Jeg var ikke helt klar over det selv, men jeg ble fortalt at jeg hadde en FRISK TANKE! For en fantastisk følelse å få den tilbakemeldingen. Det kjennes som lykke - og troen på å bli helt frisk er definitivt styrket!

Jeg fortalte til min behandler om en situasjon hvor jeg var litt besatt av to steder i ansiktet hvor jeg måtte ha behov for en nål for å fjerne noe under huden. Hadde irritert meg over disse to stedene en stund, både ser og føler at det er klumper under huden. Jeg var på badet og fikk en følelse at NÅ måtte jeg finne en nål. Men så tenkte jeg: "Jeg vet ikke hvor jeg finner den nålen, gidder ikke å lete... Dessuten så blir det så vondt etterpå." Jeg visualiserte et hovent og rødt sår ved neseroten og på haken, kjente følelsen av hvor vondt slike sår føles når man stikker opp med nål og klemmer så det blør, og jeg så for meg at det ville være umulig å skjule sånne dype betente sår nå som solen står høyt på himmelen... Og ikke minst kjente jeg litt på følelse av at jeg kanskje ikke ville finne noe under huden alikevel - kanskje jeg tok feil. Det ville vært maks skuffelse i tillegg til å ha laget langvarige og vonde sår. "Nei, jeg gidder ikke alt det der!" Så gikk jeg ut av badet og fortsatte dagen min.

Jeg hadde ikke tolket denne tankerekken så mye selv, derfor var det en glede å få denne tilbakemeldingen. Den skal jeg bruke bevisst!

Faen!

Er bare så utrolig skuffet!!! Hater dette her! Føles helt forferdelig...