Spenninger og ny kurs!

Illustrasjonsfoto

På tide med en liten oppdatering fra denne kanten. 

De siste ukene har ikke vært helt greie. Pellingen har fått komme og gå, men jeg har heldigvis sluppet unna de store og dype fallene med transe og det som følger med. Jeg jobber mye med å motstå trangen og det er så ufattelig slitsomt. Det virker som jeg tillater meg å pelle på huden, men at jeg likevel jobber for å motstå, og det er så fryktelig psykisk og fysisk krevende. Om nettene gnisser jeg tenner så kjevene, tinningen, nakken og hele kroppen er i høyspenn når jeg våkner. Når jeg endelig har fått massert opp litt av spenningene er jeg bare sliten og utmattet og kroppen verker. Hele meg er betent. Prøver jeg på en ny blund er spenningen i gang igjen. Føler meg fanget i en kropp som ikke kan slappe av.

Det skal sies at jeg også er full av hormoner, høygravid som jeg er + at stress ovenfor det ukjente som jeg nå skal inn i er med på lage noe ubalanse i kroppen (jeg jobber med det). Det kan også være kroppen som viser motstand på at jeg har trappet ned jobbingen, eller har jeg trappet ned? Dagene flyr, men føler jeg gjør det beste for meg selv ved å ta pauser, spiser bra og alt det der. Så spenningene er for meg vanskelig å vite 100% årsaken til. Jeg har jo også mye positivt rundt meg og livet er ganske så lyst. Det er derfor jeg lurer på hvorfor ikke kroppen kan slappe av.

Tror jeg har kommet litt tilbake til de låste mønstrene mine hvor jeg har angst for å havne i transe, fordi pelling er greit - det avlaster det vonde i kroppen min og all usikkerhet og stress. Med våren kommer solen, huden synes bedre. Fregnene og prikkene i huden dukker opp - forsterker alle gamle arr. Jeg blir besatt på å smøre meg med solkrem for å forhindre nye flekker og bruke sminke for å dekke over gamle tiders ødeleggelser. Redd for at noen skal se det flekkete og prikkete meg.

Våkne opp!!!! Det er på tide å komme seg vekk fra lupen og opp i fugleperspektiv. Det er ikke så ille og det er ikke så vanskelig! Slutt med å studere huden i ansiktet! Slutt med å granske ujevnheter! Og hvorfor i all verden skal jeg ha oversikt over huden i nakken og på ryggen? SLUTT!!! Ikke LITT er greit en gang. Denne sommeren skal bli like fin som den forrige (med mange pellefrie dager og en lettelse i kroppen). Det er ikke rart det er slitsomt for kroppen å få lov, men så sier jeg nei. Det blir en fryktlig spenning i hele systemet og jeg føler meg fanget til å følge et gammelt mønster.

Nei, nå er det på tide å komme inn på et godt spor igjen. Jeg skal tenke tilbake på hvordan jeg klarte det så fint tidligere. Det er noen knep jeg må benytte meg av igjen. Ting går ikke av seg selv helt enda - sykdommen må jobbes med heeeele tiden.

Da forsøker vi ny kurs! :)

Jeg har noe å tilstå

Illustrasjonsbilde

Aj, jeg liker det ikke! Å sette ord på mine nederlag. Men vet at det er bra for meg - for å bli frisk.

I det siste har det gått veldig bra egentlig, og derfor føles det fælt å sette lupen på pellingen min. Hadde mest lyst til å feie dette under teppet og fortsette den gode flyten uten å si noe til dere, men takket være andre her på bloggen så skylder jeg i det minste dere å være ærlig. Jeg er ikke perfekt!

I min daglige rutine hjemme, med hjemmekontor og mine daglige sysler, går livet veldig greit. Jeg har blitt flinkere til å kjenne mine behov og er derfor mer i balanse enn det jeg har vært før. Jeg føler at livet generelt her hjemme er herlig. Det er en god ro og en fin flyt.

I helgen var det jobbe-helg for samboeren min, så jeg dro til familien min på mitt barndomshjemsted. Det er alltid koselig å komme bort dit og være sammen med familien min. Men jeg må innse at det er noe som trigger meg når jeg er på besøk. Selv om jeg elsker å være der.

Når jeg ikke er i min vante rutine mister jeg også litt kontakt med meg selv og mine følelser. Enten så er det for mye for meg å være utadvendt og omgås med mange mennesker eller så er det følelsen av å komme tilbake til røttene mine som får meg i ubalanse. Jeg har endret væremåten min til det bedre fra jeg var yngre. Da jeg var yngre jobbet jeg mye for å være med i samtalen hele tiden og ville ikke gå glipp av noe (det var slitsomt), men nå klarer jeg å slappe mer av i situasjonene og bør ikke få med meg alt. Jeg er litt roligere, eller jeg føler meg hvertfall roligere. Men alikevel har jeg ikke helt kontakt med meg selv. Jeg klarer ikke å smake/nyte maten på samme måte som ellers og jeg føler meg litt fjern. Forskjellen fra da jeg var yngre og nå er at jeg er klar over denne fjernheten og prøver å få kontakt med meg selv. Men får det ikke helt til.

Det som skjedde denne lørdagen var at etter vi hadde spist (litt tidlig på ettermiddagen) så skulle jeg bare på toalettet. Jeg rakk ikke å gå på toalettet før jeg ble dratt mot det magiske 10 x zoom speilet som henger der. Det var som et magisk øyeblikk - endelig litt tid til bare meg selv! Jeg hadde bevisst ikke fjernet dette speilet da jeg kom siden jeg ikke følte noe trigger ved det, men NÅ var det meg og speglet.

"Klumpen" på haken jeg har hatt et godt øye til de siste ukene følte jeg var moden til å fjernes. Jeg klemte skarpt meg neglene flere ganger. Følte det var et mislykket forsøk siden jeg ikke hadde nål. Huden ble bare sår og nummeret fra å bli skavet bort. Jeg fikk fjernet en del hudormer rundt om ellers, nok til at jeg resten av dagen/kvelden ble rastløs. (Litt pelling = bli rastløs - vil pelle mer).

Klarte å komme meg relativt kjapt ut av badet igjen, men tenkte på hendelsen som en "magic moment". Det eneste negative var at jeg hadde gått til angrep på klumpen uten å få den bort. En liten besettelse!

På kvelden så vi på tv og film og slappet av. Men med mine toalett-besøk fulgte også noen runder i magi-speilet! Aj, så rastløs og fanget som jeg følte meg!

Søndagen gikk greit og da jeg kom hjem på kvelden måtte jeg fullføre klumpen på haken. Det tok et par min med nål og så var besettelsen over. Jeg fikk fjernet fettet som lå under, og huden på toppen tålte ikke klemmingen, så den ble skavet bort. Så nå har jeg et lite åpent sår på haken som gjør vondt. Tenker mye på at det tar lang tid før det blir skorpe, og så skal skorpen være der lenge, og så blir det arr lenge... Men er veldig fornøyd for at jeg fikk bort klumpen da... Går nesten opp i opp. Men hadde jeg tatt nålen med en gang hadde jeg kanskje sluppet avskavingen. Mange syke tanker om en bitteliten ting.... Få meg opp i fugleperspektiv!!

Det beste er at nå som jeg er hjemme igjen har jeg ingen trang. Føler bare ro og velbehag (ja, bortsett fra såret da, som gjør vondt). Da gjenstår det bare å forstå meg selv og hva som skjer med meg når jeg er med familien min. Hvordan kan jeg unngå slikt neste gang? Jeg elsker jo å være der...

Jeg mistenker at det å ta jobb-fri to dager gjør meg generelt rastløs, så det kan være én ting. En annen ting tror jeg er at det å komme tilbake til "røttene mine", den litt stressa og høylytte væremåten, det er litt slitsomt for meg. Før var jeg en del av det, men nå har jeg funnet en annen, mer behagelig måte å opptre og være på. Jeg må jobbe for å tåle det enda mer, og kanskje ta noen pauser når jeg er på besøk, men IKKE sammen med speilet!

Da har jeg en plan :)

Veltet...

... men kom meg fort opp igjen!

Jippi - en frisk tanke!

Jeg ble så utrolig smigret i går. Jeg fikk et stort kompliment! Og enda føles det fantastisk å kjenne på denne tilbakemeldingen.

Jeg var ikke helt klar over det selv, men jeg ble fortalt at jeg hadde en FRISK TANKE! For en fantastisk følelse å få den tilbakemeldingen. Det kjennes som lykke - og troen på å bli helt frisk er definitivt styrket!

Jeg fortalte til min behandler om en situasjon hvor jeg var litt besatt av to steder i ansiktet hvor jeg måtte ha behov for en nål for å fjerne noe under huden. Hadde irritert meg over disse to stedene en stund, både ser og føler at det er klumper under huden. Jeg var på badet og fikk en følelse at NÅ måtte jeg finne en nål. Men så tenkte jeg: "Jeg vet ikke hvor jeg finner den nålen, gidder ikke å lete... Dessuten så blir det så vondt etterpå." Jeg visualiserte et hovent og rødt sår ved neseroten og på haken, kjente følelsen av hvor vondt slike sår føles når man stikker opp med nål og klemmer så det blør, og jeg så for meg at det ville være umulig å skjule sånne dype betente sår nå som solen står høyt på himmelen... Og ikke minst kjente jeg litt på følelse av at jeg kanskje ikke ville finne noe under huden alikevel - kanskje jeg tok feil. Det ville vært maks skuffelse i tillegg til å ha laget langvarige og vonde sår. "Nei, jeg gidder ikke alt det der!" Så gikk jeg ut av badet og fortsatte dagen min.

Jeg hadde ikke tolket denne tankerekken så mye selv, derfor var det en glede å få denne tilbakemeldingen. Den skal jeg bruke bevisst!

Faen!

Er bare så utrolig skuffet!!! Hater dette her! Føles helt forferdelig...

Bli-kjent-runde!

Jeg har registrert at vi har fått nye lesere her i bloggen og jeg har lyst å bli bedre kjent! Derfor har jeg satt opp noen punkter som vi alle kan kopiere og svare på i kommentarfeltet nedenfor. Dere kan selvsagt være anonyme og dere velger selv hvilke punkter dere svarer på:

Alder:
Sivil status:
Bosted:
Yrke:
Trich og/eller Skin Pick?
Utsatte områder:
Hva gjør denne lidelsen med deg?
Hvor gammel var du da du startet med dette?
Hvor mye hemmer lidelsen din hverdag?
Hvor gammel var du da du oppdaget at dette var en lidelse fremfor en 'uvane'?
Hvordan fant du ut at dette var en lidelse?
Hvordan jobber du for å bli frisk? / Hvilke tenknikker/hjelpemidler bruker du for å bli frisk?
Hvilke tanker har du om fremtiden?

Jeg starter med å fylle ut, så håper jeg at dere følger etter.
(Det er ikke plass til så mye tekst i kommentarfeltet, legg derfor igjen flere kommentarer for svarene sånn at du får med deg alt du har på hjertet:) 

Jeg lever :)

Oi, så mange inspirerende innlegg og kommentar siden sist jeg var innom bloggen. Jeg har ikke kunne prioritere bloggen den siste tiden selv om jeg har hatt lyst til å skrive. Den fritiden jeg har tatt meg har jeg brukt til meg selv og litt datafri, noe som jeg absolutt har trengt og det har vært veldig godt.

I dag derimot føler jeg veldig for å gi en liten oppdatering, mens det enda går ganske så bra :P

Sist innlegg jeg skrev (Det virker!) var jeg topp motivert, følte null trang og hadde 100% kontroll. Slik hadde jeg hatt det i åtte dager og det er nå nesten 2 uker siden. Jeg må si det har vært to flotte uker, jeg er stolt av meg selv. Jeg har hatt mange hyggelig gjøremål utenom jobb, men det igjen har ført til at jeg har fått et lite arbeidspress ved et par anledninger, etterfulgt av en slags tomhet etterpå. Både arbeidspress og tomhet gir meg trang. Heldigvis har jeg klart takle det veldig greit. Jeg ha ikke havnet i noen transe, men har klemt på huden ved et par anledninger og tatt meg i å føle på huden (ansikt, nakke, hodebunn). Det har umiddelbart gitt meg dårlig samvittighet og jeg har klart å stoppe. Jeg har ikke lyst til å kalle det tilbakefall, for jeg føler generelt at det går veldig bra og at jeg jobber med 'tricken' på en helt ny måte. Da jeg skrev sist innlegg visste jeg at trangen og rastløsheten ville komme tilbake på et eller annet tidspunkt. Ved å være klar over det, blir jeg heller ikke overrasket eller skuffet over at jeg kjenner trangen igjen. Jeg har ikke feilet eller gjort noe galt. Det er normalt for meg å ha trang, men fra nå av må jeg takle den på en annen måte enn å følge etter.

Jeg ser også at jeg kan unngå å få trang dersom jeg følger visse spilleregler i hverdagen, og på den måten styrke "immunforsvaret". Men jeg ser også nå hvor viktig det er å trene på å takle trangen, det er utfordrende og skummelt. Men når jeg ser at jeg klarer å lykkes med det også, ja, ved flere andleninger, da føler jeg også en ny selvtillit og livsglede.

Selv om dagen i dag er som et tomrom etter en fantastisk, intens og sosial dag i går, bør ikke det bety at jeg må finne tilbake til meg selv og stillheten min ved å studere alle porer i huden. Jeg kan puste dypt, se på solen og det vakre vårværet ute, høre fuglene, og virkelig kjenne at jeg har alle muligheter i verden for å ha det bra. Men da må jeg velge bort trangen!

Jeg velger friheten!

Det virker!

Det er åtte dager siden jeg skrev om det å endre kurs. Jeg satt opp noen leveregler for meg selv om hvordan jeg skal komme meg ut av den onde sirkelen. Det har gått veldig lett, litt for lett egentlig! Det er nesten sånn at jeg må spørre meg selv, var det alt som skulle til?

Vel, jeg er svært klar over at den fasen jeg er i nå ikke bør være noen hvilepute, ikke i det hele tatt. Men jeg synes jeg må juble litt for meg selv, klappe meg selv på skuldra.

I denne fasen er det fort gjort å pluttselig få det for seg at det er greit å pelle på noe på huden, for nå har jeg jo kontroll. Litt skader jo ikke, det er jo så "koselig". Men jeg vet innerst inne at selv om det føles at jeg har kontroll, så er det å pelle litt det samme som å sette seg på toppen av en rutsjebane og ake seg utfor i full fart. Da havner jeg langt nede. Jeg har vært der så utrolig mange ganger før. Føler jeg har stålkontroll og lurer meg selv... Ikke søren om jeg skal gjøre det igjen, hvertfall ikke bevisst!

En annen ting som kan oppstå er at jeg havner i stressede situasjoner, det er en ting som av og til er umulig å unngå. Så da er spørsmålet om hvordan jeg skal takle det. Her er det fort gjort å flykte fra det vanskelige og inn i en verden som er "trygg". Det er her jeg må ha noen planer eller verktøy som kan redde meg fra å havne på badet forran speilet, eller som man kan kalle det "på kjøret". 
I stressede situasjoner kan jeg begynne å føle med fingrene på huden i ansiktet, på nakken, hodebunnden, ryggen og på håret. Det bør ikke være så skadelig der og da, men oppdager jeg en liten ujevnhet på huden som jeg må undersøke nærmere, da må jeg på badet og se på det i speilet... Og da blir jeg der!

Så hva skal bli min akuttmedisin mot rastløse fingre?
Jeg har faktisk ikke vært rastløs på lenge og ser ikke behovet for å ha med meg stressball over alt hvor jeg går. Men kanskje jeg burde legge ut noen slike så de er tilgjengelig? Det å sette seg på hendene og ta en timeout, kan være en idé, men klarer jeg å gjenomføre det dersom jeg er stresset? Å gjøre noe fysisk, som å trene eller gå en tur, det tror jeg absolutt kan være en god måte å komme seg bort på en god måte. Å slappe av kan også være løsningen, tror jeg. Er jeg sliten er det også fort gjort å bli rastløst. Jeg kan derfor utsette arbeidsoppgaver og ta en hvilepause.

Den viktigste medisinen i mitt liv mot det å pelle er å leve i balanse. Jeg må ikke pushe meg selv for hardt, ikke kreve for mye av meg selv, akseptere at jeg blir sliten, føle at jeg er god nok som jeg er... Det er viktig å variere dagene litt, komme seg ut en tur hver dag, gjøre noe jeg liker, spise jevnlig... Da blir jeg sterkere og kan tåle litt stress og holde meg unna pellingen.

Yes, jeg føler virkelig at jeg er på rett kurs nå! Deilig! :)

Å endre kurs

Helt siden min lille mini-transe i forrige uke har jeg tillatt meg å pelle på huden, litt hver dag. Det har vært for slitsomt å stå i mot når fristelsen har vært stor. Jeg snakker ikke om store sår og timer forran speilet, men akkurat nok skade og tidsforbruk til at jeg føler at jeg er i feil retning og at det tynger hverdagen min og ødelegger nattesøvnen. 

Før jeg sovnet i går tenkte jeg på hvordan jeg kan komme meg på riktig kurs igjen. Og hvorfor hadde det seg slik at jeg gikk meg vill?

Jeg tror at jeg gradvis har gitt meg selv tillateser som ikke er forenelig med det å bli frisk. Jeg har glemt å tviholde på nulltoleransen og det å se på de langsiktige målene mine. Når hjernen sier 'ok, bare én' så er det umulig å stå i mot. Da er grunnsteinen lagt. Mine tanker må spille på lag med målet mitt. Og disse tankene må jeg jobbe med. De skal jobbes kontinuerlig med!

Så hvordan skal jeg denne gangen endre kurs?

Jeg må rett og slett endre tankegangen, det er faktisk ikke greit å pelle på huden! Huden min er frisk og helt normal. Jeg skal ikke ta bort fett og hudormer, det er ikke ekkelt (har fremdeles vanskelig for å virkelig mene akkurat det siste)!
Repeterer jeg dette ofte nok kan dette være med og hjelpe meg til å holde fingrene av fatet.

Handlinger som jeg skal endre er det å stå for nærme speilet. Når jeg skal på toalettet går jeg ofte først bort til speilet for å studere litt aller først. Det er ikke greit! Skal jeg på toalettet skal jeg det og ikke noe annet. Når jeg vasker meg på hendene skal jeg se på hendene, og ikke i speilet.

Motivasjoner jeg skal ha med meg er følgende: Jeg vil være fri til å gå med lite makeup og singlet om sommeren, jeg vil føle meg vel når solen er sterk og huden blottes for alle detaljer. Jeg vil føle meg fri til å være impulsiv og det å kunne gå utendørs når jeg vil. Jeg vil være fri!

For de aller fleste er alt dette en selvfølge, men for meg er det umulig hvis jeg har klemt på huden eller er i en dårlig periode. Har jeg sår og arr på huden, føles det 100 ganger værre på innsiden og gir meg haugevis av begrensninger.

Confession: 30 min med hudplukking

Jeg har akkurat kommet meg bort fra badet etter en mini-transe. Jeg vil her beskrive hva som skjedde før, underveis og etter for å virkeliggjøre hendelsen for meg selv.  Kanskje noen kjenner seg igjen?

Kl 09.30-12.00: Jeg har hjemmekontor. Mange mailer skrives og sendes og jeg føler etterhvert at jeg er sliten og trenger en pause. Tenker at jeg kan ta en pause og legge dagens makeup siden jeg skal ut noen ærender senere. Først legge makeup, så spise lunsj for jeg er sulten, det er planen.

Kl 12.00: Jeg går på toalettet og har deretter planer om å legge dagens makeup. Før jeg starter med sminken ser jeg nærmere på huden og begynner å studere. Tenker at dette ikke er så lurt, men der fant jeg en sort prikk. Den må vekk. Jeg fortsetter å søke og studere, men underbevisstheten sier at jeg må stoppe. Jeg kan enda stoppe! Men jeg fortsetter. Jeg tar små pauser, går ett skritt tilbake og tenker at jeg skal starte med sminken. Men må ta en liten titt på huden engang til. Jeg tar flere slike tilbakeskritt, men blir trekt tilbake. Jeg finner flere ørsmå sorte prikker som jeg klemmer ut og det gir meg en god følelse når jeg får renset bort gromset. Jeg arbeider med lette bevegelser og er bevisst på at jeg skal ut etterpå så det kan ikke bli sår. Jeg har noen lette rosa merker på huden, noen små helvelser der jeg har klemt med neglene mine for å trykke ut hudormene. Jeg tenker nå at jeg har gått over en viss grense og en del av meg sier at nå er det for seint å stoppe, skaden har skjedd. Jeg fortsetter enda litt, men prøver å stoppe. Skal jeg gjøre noe annet eller skal jeg sminke meg? Jeg vil sminke meg. Føler at fingrene blir mer og mer rastløse. Pellingen går litt raskere. Så masserer jeg en god krem over ansiktet, prøver å få god sirkulasjon i huden sånn at rødheten kanskje raskere forsvinner. Prøver å massere bort skaden jeg har påført meg.

Kl 12.30: Jeg begynner å sminke meg. Da ringer telefonen. Etter telefonsamtalen føler jeg meg mer ute av pellingen og det går lett å sminke seg. Etter sminken føler jeg meg trygg på at jeg ikke fortsetter og det synes ikke så godt at jeg har klemt. Jeg har litt dårlig samvittighet og er redd nakken min blir vond, men jeg graver meg ikke ned. Det går bra! Håret har jeg utslått siden jeg har et litt lysende sår bak øret og det svir litt.

Kl. 13.00: Jeg spiser lunsj og skriver skin-pick-rapport for å bevisstgjøre meg hendelsen. Det er godt å skrive ned, ofte ønsker jeg bare å feie slike hendelser bort og leve videre uten å jobbe med lidelsen. Jeg kommenterte et innlegg her på bloggen i går om at jeg hadde en liten angst for å få tilbakefall nå etter en hektisk jobbehelg. Her kom den, men jeg kom meg ut ganske raskt og jeg skal fullføre dagens gjøremål. Hadde det gått værre hadde jeg kanskje valgt å bli hjemme resten av dagen, men jeg føler ikke det var noe stort fall.

Dagens mål: Ikke pelle eller plukke på huden resten av dagen!
Når jeg først har fått det i fingrene litt tidlig på dagen, blir jeg ofte rastløs og får pelletrang utover dagen også. Jeg setter meg et lite og begrenset mål kun for i dag, det vil virke mer oppnåerlig. Lykkes jeg med dette målet vil morgendagen være mye bedre!

Ha en fin dag alle sammen!

Skin Picking

Dette er en impulslidelse hvor man plukker, peller, klemmer og/eller skraper på huden til den blir skadet. Det gir en lystfølelse, en øyeblikkstilfredsstillelse og man føler en sterk trang til denne handlingen.

Man går ofte inn i en transe hvor man mister begrep om tid og sted og det eneste som betyr noe er å plukke/pelle "ferdig". Det er utrolig vanskelig å komme ut av denne situasjonen for den som "sitter i det".

Det ender som regel opp med en dyp skuffelse på grunn av mangel på kontroll over egne handlinger. Mange blir deprimerte og får dårlig selvtillit på grunn av følger slik som ødelagt hud, vonde sår, og mange får smerter i nakke og skuldre. Dette fører igjen til begrensninger i forhold til sosiale aktiviteter, til hvordan man kler seg eller har håret (for å skjule sår og arr).

Følelsen etter en skin-picking-transe kan sammenlignes med en skikkelig blåmandag! Og tanker som "dette var siste gangen" og "jeg skal aldri mer" er vanlig. Problemet er at lystfølelsen VIL dukke opp igjen! Da er det viktig å kjenne faresignalene og ta i bruk verktøy som kan hjelpe å hindre handlingen å bryte ut.