Jeg har noe å tilstå

Illustrasjonsbilde

Aj, jeg liker det ikke! Å sette ord på mine nederlag. Men vet at det er bra for meg - for å bli frisk.

I det siste har det gått veldig bra egentlig, og derfor føles det fælt å sette lupen på pellingen min. Hadde mest lyst til å feie dette under teppet og fortsette den gode flyten uten å si noe til dere, men takket være andre her på bloggen så skylder jeg i det minste dere å være ærlig. Jeg er ikke perfekt!

I min daglige rutine hjemme, med hjemmekontor og mine daglige sysler, går livet veldig greit. Jeg har blitt flinkere til å kjenne mine behov og er derfor mer i balanse enn det jeg har vært før. Jeg føler at livet generelt her hjemme er herlig. Det er en god ro og en fin flyt.

I helgen var det jobbe-helg for samboeren min, så jeg dro til familien min på mitt barndomshjemsted. Det er alltid koselig å komme bort dit og være sammen med familien min. Men jeg må innse at det er noe som trigger meg når jeg er på besøk. Selv om jeg elsker å være der.

Når jeg ikke er i min vante rutine mister jeg også litt kontakt med meg selv og mine følelser. Enten så er det for mye for meg å være utadvendt og omgås med mange mennesker eller så er det følelsen av å komme tilbake til røttene mine som får meg i ubalanse. Jeg har endret væremåten min til det bedre fra jeg var yngre. Da jeg var yngre jobbet jeg mye for å være med i samtalen hele tiden og ville ikke gå glipp av noe (det var slitsomt), men nå klarer jeg å slappe mer av i situasjonene og bør ikke få med meg alt. Jeg er litt roligere, eller jeg føler meg hvertfall roligere. Men alikevel har jeg ikke helt kontakt med meg selv. Jeg klarer ikke å smake/nyte maten på samme måte som ellers og jeg føler meg litt fjern. Forskjellen fra da jeg var yngre og nå er at jeg er klar over denne fjernheten og prøver å få kontakt med meg selv. Men får det ikke helt til.

Det som skjedde denne lørdagen var at etter vi hadde spist (litt tidlig på ettermiddagen) så skulle jeg bare på toalettet. Jeg rakk ikke å gå på toalettet før jeg ble dratt mot det magiske 10 x zoom speilet som henger der. Det var som et magisk øyeblikk - endelig litt tid til bare meg selv! Jeg hadde bevisst ikke fjernet dette speilet da jeg kom siden jeg ikke følte noe trigger ved det, men NÅ var det meg og speglet.

"Klumpen" på haken jeg har hatt et godt øye til de siste ukene følte jeg var moden til å fjernes. Jeg klemte skarpt meg neglene flere ganger. Følte det var et mislykket forsøk siden jeg ikke hadde nål. Huden ble bare sår og nummeret fra å bli skavet bort. Jeg fikk fjernet en del hudormer rundt om ellers, nok til at jeg resten av dagen/kvelden ble rastløs. (Litt pelling = bli rastløs - vil pelle mer).

Klarte å komme meg relativt kjapt ut av badet igjen, men tenkte på hendelsen som en "magic moment". Det eneste negative var at jeg hadde gått til angrep på klumpen uten å få den bort. En liten besettelse!

På kvelden så vi på tv og film og slappet av. Men med mine toalett-besøk fulgte også noen runder i magi-speilet! Aj, så rastløs og fanget som jeg følte meg!

Søndagen gikk greit og da jeg kom hjem på kvelden måtte jeg fullføre klumpen på haken. Det tok et par min med nål og så var besettelsen over. Jeg fikk fjernet fettet som lå under, og huden på toppen tålte ikke klemmingen, så den ble skavet bort. Så nå har jeg et lite åpent sår på haken som gjør vondt. Tenker mye på at det tar lang tid før det blir skorpe, og så skal skorpen være der lenge, og så blir det arr lenge... Men er veldig fornøyd for at jeg fikk bort klumpen da... Går nesten opp i opp. Men hadde jeg tatt nålen med en gang hadde jeg kanskje sluppet avskavingen. Mange syke tanker om en bitteliten ting.... Få meg opp i fugleperspektiv!!

Det beste er at nå som jeg er hjemme igjen har jeg ingen trang. Føler bare ro og velbehag (ja, bortsett fra såret da, som gjør vondt). Da gjenstår det bare å forstå meg selv og hva som skjer med meg når jeg er med familien min. Hvordan kan jeg unngå slikt neste gang? Jeg elsker jo å være der...

Jeg mistenker at det å ta jobb-fri to dager gjør meg generelt rastløs, så det kan være én ting. En annen ting tror jeg er at det å komme tilbake til "røttene mine", den litt stressa og høylytte væremåten, det er litt slitsomt for meg. Før var jeg en del av det, men nå har jeg funnet en annen, mer behagelig måte å opptre og være på. Jeg må jobbe for å tåle det enda mer, og kanskje ta noen pauser når jeg er på besøk, men IKKE sammen med speilet!

Da har jeg en plan :)